Hvor mange lærere trenger vi i en skoleklasse?

Leserinnlegg i Fredrikstad blad 1.September 2017

Arbeiderpartiet skal ansette 3000 flere lærere og innføre en minimum norm for lærertetthet på kommunenivå.

I Norge har vi over 3000 grunnskoler, Arbeiderpartiet sin satsning er én lærer mer pr skole i snitt. Det er ca 60.000 elever i grunnskolen i hvert årstrinn og hvis vi antar at klassestørrelsen er på 25 elever betyr det at vi har ca 2.400 førsteklasser rundt i landet. Hvis Arbeiderpartiet med de yngste elevene mener de i 1. til 3. klasse, så er behovet 7.200 lærere hvis målet er én lærer til pr klasse de første årene.

Høyre ønsker også flere lærere, men vi setter krav til kompetanse til de ekstra lærerkreftene som skal inn i skolen, slik at disse blir i stand til å gjøre en forskjell. Høyre satser på skolen, men ikke ved å vedta urealistiske minstenormer for lærertetthet.

I ny digitaliseringsstrategi for grunnskolen som ble presentert 25. august, vil noe av behovet for individuell tilpasning og oppfølging gjøres ved klok bruk av teknologi. Ved å bruke teknologi i skolen på en riktig og god måte vil lærerne bli bedre i stand til å undervise. Lærerne vil få frigjort mer tid til å hjelpe de elevene som trenger ekstra hjelp og veiledning.

Ved riktig bruk av teknologi vil elevene få bedre mestringsfølelse og med mestringsfølelsen kommer forhåpentligvis også lysten til å lære mer. I Høyre har vi høye ambisjoner for hver enkelt elev.

Det er behov for en større grad av fleksibilitet i hvordan lærerressursene brukes, å vedta en minstenorm er ikke veien å gå. I noen klasser og i noen fag vil behovet kanskje være fire-fem lærere, i andre fag og sammenhenger kan kanskje en lærer undervise flere klasser.

Vi trenger større grad av indivduell tilpasning, og da vil ikke kommunuale minimumsnormer løse problemet.

Skal vi utnytte ressursene i skolen bedre, trenger vi en ny tilnærming til lærertettet og hvordan lærerkreftene utnyttes. Vi trenger større grad av indivduell tilpasning, og da vil ikke kommunuale minimumsnormer løse problemet.

Ved forrige kommunevalg foreslo Fredrikstad Høyre å etablere en gruppe med ressurslærere som var tilgjengelige for alle skolene i Fredrikstad, målet var at disse ekstra lærerne kunne rykke ut for å hjelpe elever som sliter med grunnleggende kunnskaper i en kortere periode. Det er en frustrasjon hos noen lærere at de ikke har tilgang til ressurser og verktøy for å hjelpe de elever som ville greid seg helt utmerket, med litt ekstra hjelp en kort periode.

  • I Høyre har vi et mer individuelt fokus, hvor det er viktig å ivareta den enkeltes individuelle behov. Hvis alle skal med, må vi fokusere på individet.
  • Hvis du er opptatt av en skole som ønsker at hver enkelt elev skal ha like muligheter og kunne lykkes i skolen, bør du stemme Høyre.
  • Hvis du ønsker at våre barn skal være best mulig forberedt på fremtiden og yrkeslivet må du stemme Høyre.

Politikk er balansekunst

Leserinnlegg i Fredrikstad blad 8.September 2017

Politikk er en kontinuerlig vurdering av hvilke virkemidler som skal til for å nå de mål og visjoner vi har for vårt samfunn. Vi vet at Norge er en del av verden og det er mange hensyn å ta, og alt henger sammen med alt. Vi trenger et sterkt militære for å kunne hevde vår suverenitet. Vi trenger et sterkt politi slik at vi alle kan være trygge i hverdagen. Vi trenger effektiv infrastruktur slik at alle kan komme seg på jobb, og næringslivet kan levere varer og tjenester. Vi trenger et godt helsevesen som gjør sitt beste for å holde oss friske, og som hjelper oss hvis vi blir syke. Vi trenger gode sosiale ordninger og hjelpesystemer for de som faller utenfor. Vi trenger gode skoler slik at vi alle er godt forberedt på fremtiden. Vi trenger universiteter og forskning slik at vi kan utvikle nye produkter vi kan leve av i fremtiden. Vi trenger et sterkt landbruk og levende bygder. Miljø er viktig i forhold til hvordan vi forvalter våre naturressurser og hva vi etterlater til fremtidige generasjoner.

Alt henger sammen med alt. Vi har alle forskjellige politiske gravitasjonspunkter for hva vi mener er viktig for å sikre et godt fremtidig samfunn. Mitt gravitasjonspunkt er skole, utdanning og forskning. Uten en skikkelig satsning på skole, utdanning og forskning vil vi oppleve at andre land vil levere produkter med mer innebygget kunnskap, de vil kjøpe produkter med mer innebygget kunnskap fra land som satser mer på skole og utdanning. Når det skjer vil våre lønninger og levestandard bli bestemt av land i Asia og Afrika. Den politiske balansekunsten er å innse at alt henger sammen med alt, og at alle avgjørelser som tas må prioriteres i forhold til andre behov. Hvis vi glemmer at alt henger sammen med alt og kun fokuserer på enkeltsaker, kan vi være sikre på at det samfunnet vi får i fremtiden vil være et samfunn ingen ønsker.

I Norge har vi heldigvis to partier (Høyre og Arbeiderpartiet) som gjør sitt beste for å ha et balansert syn på hvordan forskjellige valg og prioriteringer påvirker hverandre. De to partiene har forskjellig ideologi som utgangspunkt i de prioriteringene som gjøres. Ideologisk er forskjellen mellom disse partiene ganske stor, i praktisk politikk er forskjellene mindre.

Jeg mener at Arbeiderpartiet sitt ideologiske perspektiv er godt beskrevet i deres slagord «Alle skal med». Bak slagordet «Alle skal med» ligger det en idé om at de i Arbeiderpartiet ved best – du skal med – selv om du ikke vil. Arbeiderpartiet vet hva som er best for deg, derfor skal du med.

Høyre sin politikk er for individuell frihet, vi tror på individet. Høyre ønsker at alle skal kunne lykkes, hvor det skal være mulig å ta sjanser. Skal vår sosialdemokratiske modell være bærekraftig i fremtiden, må vi legge til rette for at flere kan ta sjanser, vi må legge til rette for at flere kan lykkes. Vi må få flere virkemidler som gjøre det mulig å komme opp med ny industri som sikrer arbeidsplasser. Bedrifter må få muligheten til å lykkes, de som skaper nye arbeidsplasser må belønnes – ikke straffes, og alle skal bidra til fellesskapet.

Det er gjennom arbeidsplasser i privat sektor at samfunnet får penger til å opprettholde vår sosialdemokratiske modell. Vår sosialdemokratiske modell vil ikke overleve uten nyskapning, uten etablering av nye arbeidsplasser, uten at noen tar sjansen på å etablere nye virksomheter og kanskje lykkes.

Uten inntekter til staten, vil vi ikke kunne satse på skole, utdanning og forskning. Uten inntekter til staten får vi ikke penger til å prioritere helse, justis, veier, tog, skole, landbruk, velferd og alt annet viktig.

Valg de ansvarlige partiene tar, må gjøres opp mot behovene til alle sektorer.

Det er enklere for de mindre partiene som ikke trenger å være ansvarsfulle. De partiene som kun har én sak, som de alltid bruker som argument uansett hva som diskuteres, uansett hva utfordringen er. Disse partiene trenger ikke ta hensyn til at alt henger sammen med alt, de trenger ikke ta hensyn til helheten og kompleksiteten i samfunnet. Vi som bor i Norge, vi vet at vi er en del av verden, vi vet at samfunnet er komplekst. Vi kan ikke la fokuset på enkeltsaker avgjøre vår fremtid. Som velgere har vi et ansvar, på samme måte som de store partiene har et ansvar.

Som individer lever vi komplekse liv, vi forholder oss til alle aspekter av samfunnet, vi mottar tjenester fra stat, kommune og private, vi utfører våre plikter. Vi reiser ut i verden, vi har en velferdsmodell og et utdanningssystem andre misunner oss.

Som individ er vi ikke bare påvirket av familieverdier, miljø, sentralisering, forsvaret, innvandring eller flyplassen på Rygge. Vi må spørre oss, hva skjer om jeg stemmer på et parti som kun er opptatt av en ting?

Mange i USA og Storbritannia opplever nå hva det betyr å stemme på de som kun er opptatt av noen få saker.

Din stemme betyr noe. Godt valg.

Ser LO/Ap forskjell på god profitt og dårlig profitt?

Leserinnlegg i Fredrikstad blad som tilsvar til Velferd uten profitt er best for ansatte og samfunnet

Det er ting som tyder på at Hege Dubec ikke har lest mitt innlegg om Veiprofitører og velferdsprofitører, det er mulig hun har lest innlegget og så projiserte Arbeiderpartiet sin forståelse av profitt inn i det jeg skriver. Les Hege Dubecs innlegg her.

Jeg har ikke nevnt lønn en eneste gang, det er du som implisitt hevder at den eneste måten å ta ut profitt på er ved å ha lavere lønner, jeg på den andre siden hevder at det er mulig å utvikle tjenester gjennom innovasjon og at dette er måten vi vil få bedre tjenester på. Jeg hevder at private har en motivasjon gjennom profitt til å innovere mer.

I følge dagens Aftenposten (2018-08-29) kan det virke som om tallene Hege Dubec kommer med om lønnsforskjeller kanskje er mer nyansert enn at det bør brukes som hovedargument mot innovasjon og bruk av private tjenesteleverandører. Det er en selvfølge at ansatte, uansett hvor de jobber skal ha anstendig lønn og arbeidsvilkår, dette må være selvfølgelige krav kommunen stiller når de kjøper inn tjenester.

Jeg beklager hvis mitt hovedpoeng ikke var klart nok uttrykt.

Mange private som utfører tjenester for kommunen i dag for våre skattepenger driver med profitt som formål. Som bygging og vedlikehold av veier, bygninger, osv. Det er ikke forskjell på skattepengene om de brukes til å pleie syke, eller om de brukes til å bygge veier. Det bør da heller ikke være noen forskjell på om det er profitt hos de som pleier syke, eller om det er profitt for de som bygger veier. Kilden til profitten vil uansett være dine og mine skattepenger. Eller er det slik at LO/Ap har forskjellige skattepenger avhengig av hva de brukes til? Eller er det i LO/Ap sin verden forskjell på profitt, god profitt og dårlig profitt?

Som konklusjonen må svaret bli at hvis du er opptatt av at skattepengene skal brukes til å gi best mulige tjenester, bør du stemme Høyre, og kommunen må bli flinkere til å sette krav til dem som leverer tjenestene.

Veiprofitører og velferdsprofitører

Leserinnlegg i Fredrikstad blad 23.August

Tilsvar fra Arbeiderpartiet: Velferd uten profitt er best for ansatte og samfunnet

Mitt tilsvar til Arbeiderpartiet:
——

Et søk på Google etter «velferdsprofitører» gir over 15.000 treff – så mange har ment mye om de som søker profitt i utføringen av oppgaver det offentlige trenger hjelp til. Ett av hovedargumentene fra venstresiden er at alle skattepengene skal gå til utførelse av selve tjenesten og ikke gi overskudd til dem som leverer tjenestene kommunen trenger hjelp til å løse.

Når aktører innen rus, helse, omsorg og utdanning tjener penger, så betraktes det av noen sentrale myndighetspersoner som noe kriminelt, hvor det å tjene penger på lovlig virksomhet skal etterforskes av Økokrim.

Det å tjene penger på å levere tjenester til kommuner er ikke noe nytt, de som bygger og vedlikeholder veier, kommunale bygninger, gjør renhold osv. har tjent penger lenge. Å ha som mål å tjene penger på å levere en tjeneste, er egentlig en god ting. Ønsket om å levere en tjeneste mer effektivt, med høyere kvalitet, eller på nye innovative måter, er drivende for all utvikling. Uten ønsket om mer effektivitet, å levere tjenester på nye måter, eller med høyere kvalitet, hadde vi ikke hatt konkurranse. Uten ønske om profitt ville vi ikke hatt noen utvikling, vårt samfunn ville stått stille.

Gjennom konkurranse og ønsket om å levere mer effektive tjenester oppnår vi en innovasjonsbasert utvikling. Hvis det er konkurranse om å levere tjenester under like forutsetninger, bør kjøperen av tjenestene kjøpe fra den leverandøren som leverer tjenestene med høyest kvalitet, som gir den beste opplevelsen, eller leverer den beste opplevelsen til brukeren.

Hvis en leverandør ikke er like god som en annen, må denne utvikle seg hvis ikke den vil gå konkurs.

Hvis en leverandør ikke er like god som en annen, må denne utvikle seg hvis ikke den vil gå konkurs. Kommunene bør kjøpe tjenester av dem som kan levere den beste kvaliteten, den beste løsningen, den beste opplevelsen uavhengig om det er en kommunal leverandør eller en privat. Hvis en virksomhet ikke innoverer, eller kontinuerlig videreutvikler sine tjenester slik at disse er de beste eller kan konkurrere med de beste, bør virksomheten kanskje legges ned og gjøre noe annet?

Ville vi fått bedre pleie og omsorg, bedre skoler og utdanning om det hadde vært større fokus på profitt, hva om kommunene hadde ønsket profitt og innovasjon velkommen?

Hva om de som kjøper tjenestene hadde vært gode og kompetente innkjøpere, hva om kommunene som kjøper tjenester hadde fokusert på objektive krav til kvalitet og hvordan tjenestene leveres uavhengig av om tjenestene leveres av noen som har profitt formål. Fokuset må være kvaliteten på de kommunale oppgavene og tjenestene, kommunen bør bruke tid på å følge opp leverandørene med klare krav til kvalitet og de ytelsene som skal leveres – noe kommunen bør gjøre uansett. Dette er den eneste måten kommunen kan sikre at skattepengene brukes riktig, og at skattepengene brukes til det de er tenkt til.

Det kan ikke være slik at fordi noen driver en tjeneste med profitt, så brukes skattepengene feil? Kanskje det å bruke leverandører som har profitt som mål er riktig bruk av skattepengene?

Det er ikke noe mål i seg selv å la private gjøre jobben – målet er å sikre best mulig tjenester til innbyggerne og best mulig bruk av skattepengene. Kan jobben gjøres bedre og billigere av det offentlige, vil ingenting være bedre enn det.

Rettigheter koster, oppfyll dine plikter

Leserinnlegg i Fredrikstad blad 28.August 2017

Tilsvar fra Rødt: Rødt mener fraværsgrensa er ansvarsfraskrivelse

—-
Det har vært en del debatt om fraværsgrensene i videregående skole, hvor noen organisasjoner hevder at det å ha en fraværsgrense er «uheldig» og vil ødelegge for mange elever. Andre hevder at med nye fraværsgrenser har fraværet blitt mindre og flere gjennomfører videregående utdanning.

  • Frafallet i videregående utdanning er et samfunnsproblem.
  • Vårt samfunn får et problem når det er akseptert å ta en dag fri i stedet for å gå på skolen.
  • Som samfunn får vi et problem når vi aksepterer at det er helt greit å ikke gjøre sin plikt, men bare kreve rettigheter.
  • Vår sosialdemokratiske modell har som en implisitt forutsetning for alle rettigheter at du oppfyller dine plikter.

Vår sosialdemokratiske modell har som forutsetning at det er en balanse mellom rettigheter og plikter. Du har for eksempel rett til gratis utdanning, men du plikter å møte opp og bidra til et godt læringsmiljø.

Det vil være en uheldig retning å gå for samfunnet hvis vi må innføre regler og forordninger for de mest opplagte plikter.

Hvis du mister jobben har du rett til trygd og støtte, men du plikter å gjøre ditt for å få ny jobb. Du har rett til gratis helsetjenester og eldreomsorg, men du plikter å betale skatter og avgifter.

Det er en balanse mellom rettigheter og plikter, det er derfor synd at mange elever i videregående skole ikke har forstått dette. Det vil være en uheldig retning å gå for samfunnet hvis vi må innføre regler og forordninger for de mest opplagte plikter.

Derfor mener Høyre at fraværsgrenser er bra, og at de har en oppdragende effekt. Rettigheter koster, oppfyll dine plikter.

Monica Carmen Gåsvatn: Fraværgrensen fungerer – det burde glede Elevorganisasjonen
Brik Arildssønn Blekken: Fraværsgrensen gleder ikke oss, Høyre
Line Henriette Holten Hjemdal: Vi trenger en skole ingen ville skulket – fraværsgrense eller ikke

Hva er “Ny IKT” i forhold til “Lov om forbud mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne (diskriminerings- og tilgjengelighetsloven)”

Skrevet som innspill til dokumentasjonssenteret 12.September 2008

Dette er ett innspill for å påpeke noen avklaringer som må gjøres for å avklare hvem loven skal gjelde for. Basert på de svar som kommer til de forskjellige problemstillinger vi angir her, vil det være mulig å argumentere for at all teknologi og systemer som brukes til å uttrykke, utveksle, mangfoldigjøre og publisere informasjon (nettsteder) må tilfredstille kravene om universell utforming fra 1. Juli 2011, eller det kan argumenteres at ingen nettsteder trenger å tilfredstille kravene om universell utforming før 1. januar 2021.

I loven står det:

Ҥ 11. Plikt til universell utforming av informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT)

Med informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) menes teknologi og systemer av teknologi som anvendes til å uttrykke, skape, omdanne, utveksle, lagre, mangfoldiggjøre og publisere informasjon, eller som på annen måte gjør informasjon anvendbar.

Nye IKT-løsninger som underbygger virksomhetens alminnelige funksjoner, og som er hovedløsninger rettet mot eller stillet til rådighet for allmennheten, skal være universelt utformet fra og med 1. juli 2011, men likevel tidligst tolv måneder etter at det foreligger standarder eller retningslinjer for innholdet i plikten. For eksisterende IKT-løsninger gjelder plikten fra 1. januar 2021. Plikten omfatter ikke IKT-løsninger der utformingen reguleres av annen lovgivning.”

Og i Ot.prop 44.[2] Seksjon 2.3.1.2 står det: “…Eksempler på IKT som omfattes er internettsider, minibanker og billettau­tomater. Kravet om universell utforming skal ifølge høringsforslaget gjelde for neste utgave eller løs­ningsversjon etter denne fristen…”

Diskusjonen står om begrepet “Nye IKT-løsninger” og hva kan betraktes som en ny IKT løsning med tanke på hvordan nettbasert informasjon i dag håndteres.

For å forstå problemstillingen er det viktig å skape en forståelse for hvordan moderne nettbaserte løsninger fungerer. Og at de fleste nettbaserte løsninger i dag er bygget opp etter de samme prinsipper. Det er også en konflikt mellom begrepene “neste utgave eller løsningsversjon” og “Nye IKT-løsninger”.

Men siden det står Nye IKT-løsninger i lovteksten vil vi første omgang ta utangspunkt i de utfordringer begrepet – nye – har i forhold til hvordan en publiseringsløning er bygget opp.

Hvis vi tar utgangspunkt i følgende enkle skisse, vil vi for hver boks gjerne ha en egen komponent, og for hver pil kan det også være en løsning eller kommunikasjon mellom komponenter som tilsammen utgjør løsningen. Eksempler på pil som kan være en løsning er f.eks. en caching tjeneste, en messaging tjeneste el. En moderne løsning består i dag av mange forskjellige komponenter som hver utgjør sin spesielle funksjon, med en god lagdelt arkitektur og bruk av standarder er det også mulig å bytte ut enkelt komponenter uten at dette påvirker hvordan løsninger fremstår.

Hvis det med “Nye IKT-Løsninger” menes hvordan informasjon presenteres, uten tanke for de systemer som produserer og setter sammen informasjonen, kan nye bety at en ny side er publisert dvs. at det er kommet ny informasjon på nettstedet, eller det kan bety at det er ny design på nettstedet, endring av farger, bruk av bilder el.

Det er fullt mulig å ha ny design på ett nettsted uten at det har skjedd endringer i den IKT som brukes for å produsere informasjonen.  Det er derfor viktig at det kommer en avklaring på hva som menes med “Nye IKT-løsninger”.

Det er også mulig å diskutere hva som menes med “underbygger virksomhetens alminnelige funksjoner”. Hvis vi ser på sidene til regjeringen eller stortinget kan det argumenteres for at disse nettsteder ikke underbygger virksomhetens alminnelige funksjon, og derfor ikke gjelder for loven. Det kan argumenteres at få nettsteder underbygger en virksomhets alminnelige funksjon, da det er få om noen virksomheter hvor dennes alminnelige funksjoner er nettbasert. Det er mulig at regjeringen og stortinget har som funksjon å drive informasjonsarbeide, og at en nettjeneste derfor er med på å underbygge den alminnelige funksjonen. Det samme gjelder f.eks. for banker, reisebyråer, flyselskaper, aviser mm.

En mer grundig gjennomgang av hvilke tekniske komponenter som er med på å utgjøre en nettbasert publiseringsløning kan være til hjelp for å forstå hvorfor en avklaring av “Nye IKT-løsninger” er viktig. Hvis vi tar utgangspunkt i [Figur 1] som gir en skjematisk oversikt over hvilke Hardware komponenter som er med på å bygge en nettbasert publiseringsløsning.

I [Figur 2] er det en oversikt over hvilke Programvare komponenter som vanligvis er med på å bygge en nettbasert publiseringsløsning. Dette synliggjør også viktigheten av en avklaring om “Nye IKT-Løsninger” gjelder for Maskiner eller Programvare, eller for egenutviklede programmer som er en del av Programvare rammeverk, som illustrert i [Figur 3].

skjermbilde-2017-01-09-kl-23-35-34

Figur 1

Figur 1: En forklaring av “funksjonene” med nummer

Her er det ikke tatt med nettverkskomponenter som er avgjørende for at systemene skal virke sammen og kunne kommunisere, som routere, brannmurer, og andre komponenter som også naturlig er en del av en IKT-løsning.

1) Dette kan betraktes som en løsning som i sum av alle andre komponenter utgjør den nettbaserte publiseringsløsning. Denne løsning tar ikke hensyn til kommunikasjon som foregår til sentraliserte tjenester som BBS, SSB eller spesielle saksbehandler systemer, slik kommunikasjon kan sees på som en pil ut fra (3).

2) Dette er ofte inngangsporten til en nettjeneste, dette er maskinen som svarer på http://www.xxx.no henvendelsene, og basert på hvilke henvendelse det er sender den til riktig bakenforliggende tjeneste, det kan være slik at bilder og andre statiske objekter sendes ett sted, mens mer dynamiske objekter sendes ett annet sted i det bakenforliggende systemene som er angitt med (3)

3) Dette er det laget som henter og setter sammen informasjon basert på den henvendelse som er gjort. Dette kan bety at det hentes informasjon fra flere forskjellige datakilder og hvor denne settes sammen til en helhet og sendes tilbake til mottaker. Dette er ofte funksjoner som tilbys automatisk gjennom mange forskjellige publiseringsrammeverk.

4) Dette er databasene hvor informasjonen som brukes og presenteres lagres, dette er det fysiske laget hvor informasjon faktisk er lagret. Dette kan være filbaserte systemer, det kan være relasjonsdatabaser, det kan være objektorinterte databaser el.

5) Avhengig av hvordan systemene er designet, og hvordan en nettøkt (session) ivaretas kan det være behov for å synkronisere informasjon mellom løsningene, dette gjøres da av en “caching” løsning som sikrer at alle løsningene og systemene har de samme informasjonsobjektene. Noen løsninger er slik designet at all trafikk fra en bruker går til samme maskin gjennom hele løsningen og gjør derfor en chaching løsning unødvendig.

6) For å sikre at informasjon er tilgjengelig hele tiden er oppetid avgjørende for mange løsninger, det er derfor behov for å sikre at alle løsninger kan erstattes av en annen hvis denne skulle slutte å virke. For å sikre at dette skal være mulig er det nødvendig å lagre samme informasjon i flere databaser. Ofte løses dette ved at løsningene har ett kluster av databaser som samarbeider og synkroniserer data mellom flere instanser. Dette er ofte spesielle løsninger hvor klusteret fremstår som en database.

Spørsmålet i forhold til “Nye IKT-løsninger” er om utskifting, eller oppgradering av en av komponentene nevnt i denne oversikt gjør at det blir en ny IKT-løsning. En oppgradering kan bestå av endringer i maskinvare, endringer i operativsystem som disse maskiner går på.

skjermbilde-2017-01-09-kl-23-35-48

Figur 2

Figur 2: En forklaring av vanlige programmer som er med i en publiseringsløsning.

I følgende illustrasjon er begreper fra Java og OpenSource verden brukt, men andre miljøer som f.eks. Oracle/IBM/HP/Microsoft har tilsvarende løsninger med forskjellige navn.

1) Dette er programvaren som mottar en henvendelse, ser på typen av henvendelse og sender den videre til riktig sted, en veldig populær løsning for dette er Apache. (http://httpd.apache.org/)

2) Dette er et presentasjonslag hvor informasjon settes sammen og riktig koding legges på slik at informasjonen blir forståelig for det verktøy som mottar informasjoen. Vanligvis er dette informasjon som er kodet i HTML, XML eller andre kodeformater. Slike løsninger kan være f.eks. være Tomcat eller Jetty.

3) Dette er logikklaget hvor informasjonsobjekter bygges opp, hvor henvendelsen tolkes og nødvendig informasjon hentes fra f.eks. en database. I dette laget gjøres ofte utregninger og beregninger og sammenligninger av informasjonsobjekter for å sikre at riktig informasjon presenteres. Eksempler på slike løsninger leveres av Jboss, IBM-Websphere, Oracle, EasyWeb og de aller fleste CMS systemer.

4) Dette er datalaget hvor informasjon fysisk lagres. Dette er som oftest en database, populære databaser er PostgreSQL, MySQL, Oracle, Microsoft SQL server mm.

Avklaringer som må taes i forhold til “Nye IKT-Løsninger” er om utbytting av en av disse komponentene eller en oppgradering av de innebærer at det er en ny IKT-Løsning. Det må også gjøres en avgrensning på om en oppgradering av en av komponentene medfører at vi har fått en ny IKT-Løsning, eller om det er tilstrekkelig at en av løsningene er erstattet med en annen. F.eks. at en MySQL database byttes ut med en PostgreSQL database?

skjermbilde-2017-01-09-kl-23-35-55

Figur 3

Figur 3: Programvare rammeverk

Hvis vi legger vekt på (3) under Figur 2, som et eksempel på hvordan et programvare rammeverk virker. Ofte er dette et standard rammeverk som tilbyr et sett av standardfunksjonalitet i tillegg er det et sett med veldefinerte grensesnitt for hvordan egne spesielle løsninger kan utvikles innenfor dette rammeverket. Det å utvikle nettbaserte løsninger innenfor et rammeverk gjør at det i prinsippet kun er nødvendig å utvikle funksjonalitet som er spesielt for nettstedet. Siden mange av komponentene er standardiserte er fullt mulig å bytte ut en enkelt komponent med en annen uten at dette påvirker de komponenter som er egenutviklet. Avklaringer som må gjøres er om oppgradering av rammeverk, eller enkelt komponenter i en slik løsning medfører at det er en ny IKT-løsning. Det samme gjelder også hvis det gjøres oppgraderinger av egenutviklede komponenter, eller hvis det legges til nye komponenter i en allerede eksisterende løsning. Eksempler på slike rammeverk er Jboss, EZ-publish, IBM-Websphere mm.

 

[1] http://www.lovdata.no/all/tl-20080620-042-0.html

[2] http://www.regjeringen.no/nb/dep/bld/dok/regpubl/otprp/2007-2008/otprp-nr-44-2007-2008-.html?id=505404

 

Social DRM

Posted April 24th, 2009

The other day I bought a book for my Sony PRS 700 digital reader.
And I was so delighted when I realised that Digitalbok.no distributed their PDF book without physical DRM.
On the footer of each page – there was information about me; who had bought the book. I have advocated the use of social DRM for many years (I spoke about the concept first time in 1995/1996).
In my view social DRM is the only sustainable method for distribution of content.

Unfortunately the content industry are buying into the fear of loosing revenue, and to protect itself it is providing more and more complex DRM systems, making it almost impossible for me as a user to buy and access content in an easy and practical way. Many content providers (movie, music, audio, books) are making it so hard for me to buy content – they are practically forcing me to use illegal methods for accessing the content. It is so much easier to use e.g. Pirate Bay to get music than it is to buy a record or track from i.e. the Warner Music Group.

In my view it is unfortunate that the content industry are buying into to fear based business model of DRM providers. I would argue that most of the users on internet (95%+) are decent users that would pay for the content if that was possible or easy to do. On internet as in society there will always be criminals, that would steal and use content illegally. The content industry have chosen a model for protecting their content with physical DRM on the premisses that most users are criminals and would steal the content. And by following that premise they are forcing most user to be criminals because the DRM system are to complex to use, and buying content is in many situations almost impossible it is therefore easier to download the material illegal.

It is also unfortunate that many of the content protection organisations are fighting for their life, and are still protecting a business model founded in the 1970’s on physical copying and reproducing of paper and cassettes.

The problem is that someone will always develop tools that breaches and brakes the existing DRM solutions, this would then lead to new more advanced DRM solutions that will make it even harder for decent internet users to access and use the content. A physical DRM solution is not a sustainable solutions for distributing content online.

Hopefully all digital content providers will follow the good example from digitalbok.no and use social DRM for protecting distribution of their content.

Putting a “watermark” on a movie is rather straight forward, and tools for doing that is already embedded in the podcast server from Apple. It would be a rather small scripting job to develop a solution that adds social DRM on all movies that are distributed online.

I would assume that a audio voice could be added in a non hearing frequency to be used as social DRM when distributing music as well.

Say no to physical DRM, and do not develop content protection services on the premises of the criminals. It is time that content solutions are developed with the normal decent user in mind. This would automatically terminate the need for sites like PirateBay.

I think this approach in combination of a Creative Commons license would be the solution for the future.

Skolepolitikk og teknologi

Innspill til Høyres programkomite for stortingsvalget 2017. Sendt programkomiteen 8.April 2016


Hei tillater meg å komme med noen innspill til skolepolitikk

Norge er en del av en global kunnskapsøkonomi, hvor prisen på produkter vi selger i stor grad bestemmes ut i fra den kunnskap vi leverer av merverdi i produktet. I det øyeblikk andre land leverer mer kunnskap i sine produkter, vil ingen handle Norske produkter lenger, og vi blir en turistdestinasjon med frisk natur og ledig plass.

Fremdeles har vi et tidsvindu hvor vi kan satse på skole og utdanning som hjelper oss å sikre det kunnskapsforspranget vi har. Vi må også øke satsningen på fri forskning slik at vi bevarer kunnskapsforspranget innen nye områder i fremtiden.
Vår økonomi er for liten til at vi har råd til å ikke satse på skole og utdanning. Vi trenger en skikkelig satsning på skole og utdanning, vi har ikke råd til å ikke satse!

Vi må få til en lærende skole hvor lærere, skoler og kommuner lærer av hverandre slik at våre skoler blir bedre, vi må få en kultur for læring.
Vi må ta i bruke teknologi som hjelper lærerne i å gjøre jobben, vi må ta i bruk teknologi som sikrer at alle elevene lærer etter sin beste evne. Vi må ta i bruke teknologiske løsninger som er åpne og interoperable basert på åpne internasjonale standarder slik at skolene og lærerne står fritt i å velge de løsninger som de mener er best uavhengig av leverandør og teknisk plattform. Vi må slutte å telle antall datamaskiner i skolen og skifte fokus mot hvordan teknologien kan støtte lærere og elever i de daglige oppgavene som skal løses.

Vi må gi lærere verktøy som gjør at de blir i stand til å gjennomføre sine arbeidsoppgaver. Vi må gi lærere verktøy som hjelper de i den faglige utviklingen som er nødvendig for at de skal gjøre en god jobb. Vi må gi læreren verktøy som sikrer at de fortsatt er faglige autoriteter. Vi må etablere ordninger som sikrer at nyutdannede lærere blir og trives i skolen bla. gjennom mentor og andre støtteordninger. Alle lærere bør belønnes for kompetanse, alle lærere bør belønnes når de arbeider for at kolleger lykkes, alle lærere bør belønnes når digitale læringsressurser og læringsopplegg gjøres tilgjengelig for andre gjennom en åpen lisens som Creative Commons.

Det er behov for en digital strategi i skolen, som sikrer at skolen er forberedt på den tekniske læringsrevolusjonen som kommer. Vi må innse at Norge er et lite land og at vi kan lære av land som har kommet lengre enn oss, og som satser mer på utdanning enn vi gjøre i Norge.

Mvh
Erlend Øverby
Fredrikstad Høyre

Innspill skolepolitikk

I ett møte i Nedre Glomma Høyre hvor Henrik Asheim og Kristin Vinje holdt innlegg og ledet diskusjon om Høyres skolepolitikk og planer for programarbeidet frem mot stortingsvalget 2017, sendte jeg følgende kommentar til de.

Møtet ble holdt i Fredrikstad 25.April 2016, kommentaren ble sendt noen dager senere.


Hei, rakk dessverre ikke å snakke med dere etter møtet i Fredrikstad i går.

Så jeg sender en epost i stedet, og håper det går greit.

Som en observasjon under møtet, er det interessant å se hvor lite prinsipielt det er mulig å diskutere, og hvor lite politikk som ble diskutert 🙂

Jeg hadde en forventning til at vi ville diskutere hvordan vi best kan utvikle en politikk som gjør våre barn bedre forberedt på fremtiden, hva kreves for at de skal lykkes i en global konkurranse? Hvilke ferdigheter og kunnskaper bør våre barn ha for å lykkes, hvilke krav skal vi sette til norsk utdanning for å sikre at våre barn blir forberedt på fremtiden. Hvor det eneste vi vet er at mange av de arbeidsoppgavene vi har i dag mest sannsynlig ikke finnes når de som starter på skolen i dag er ferdig utdannet. Jeg hadde håpet dere ville snakke om hvilken politikk vi i Høyre trenger for å sikre at vi også vil lykkes i fremtiden? Og som sikrer at våre barn er så godt forberedt som mulig på en virkelighet vi i dag ikke kan forestille oss, hvor de må være i et arbeidsmarked i konstant endring i minst 60år. Uten en slik diskusjon vil vi feile og mislykkes!

Jeg har arbeidet med standardisering og utdanning siden 1990 tallet, og kan med sikkerhet si at er det noe Kunnskapsdepartementet _ikke_ er opptatt av så er det Standardisering og kvalitet.
Det eneste området utdanningsmyndighetene (UDIR/KD) har noe om kvalitet er innen yrkesfagene.
Hvis dere da ikke har en egen forståelse av hva som menes med standardisering og kvalitet?

Når det gjelder den sammenligning som ble gjort i utviklingen av leseferdighetsnivåene i de enkelte landene, kan det hende det også er en forskjell i hvordan arbeidet med læreplaner er organisert. I Norge er det slik at de forskjellige kompetansemålene i et fag bestemmes politisk og byråkratisk. Hvor forslag fra fagmiljøene til mål og kompetanser for de forskjellige aldersgruppene overprøves og overstyres av byråkrater og politikere. Det er et stort behov for en opprydding i hvordan læreplaner utvikles, skal vi få hevet nivået på skolene i Norge, må det komme et tydeligere skille mellom rollen til politikerne, byråkratiet og fagmiljøene. Kanskje dette kan være en av mange årsaksforklaringer for hvorfor vi gjør det litt dårligere (og bedre) enn land vi ønsker å sammenligne oss med.
Når jeg snakker med lærere og skoleledere i Norge får jeg også inntrykk av at det er en utfordring at læreres tid er styrt og avtalt ned på timer, slik at skoleledere ikke har mulighet til å etablere fleksible løsninger for bedre undervisning.
Det er et behov for å gi lærere muligheten til å bli lærere igjen, gi lærerne autoriteten tilbake. Vi må bli klarere på at det er en sammenheng mellom plikter og rettigheter, du har rett på utdanning, men da plikter du også å…

Et område som også trenger politikk er bruken av IKT i skole og utdanning. Det er viktig at dere som sentrale politikere har en plan (politikk) for hvilken rolle IKT skal spille i vårt utdanningssystem i fremtiden. Det foregår nå en kjempeutvikling på disse områdene, og det vil være særdeles uheldig om bruk av IKT i skolen overlates helt fritt til leverandører av EdTech løsninger.
Det er _kjempeviktig_ at dere som politikere har kunnskap om hvilken rolle bruk av IKT kan ha, og at dere utvikler en politikk som setter føringen..

F.eks. pågår det nå masse arbeide rundt Learning Analytics, hvor det også utvikles masse standarder for hvordan systemer skal kunne rapporterer inn data og for hvordan personvern skal ivaretas, slik at vi unngår en InBloom[1] skandale i Norge/Europa.
Allerede nå tilbyr Gyldendal en løsning innen matematikk hvor det analyseres hvordan du gjør det på en del oppgaver og basert på dine resultater får du oppgaver som møter ditt mestringsnivå og utvikling. Det som er problematisk her er at alle data sendes til USA for analyse og beregning av hvilken oppgave og progresjon den enkelte elev skal ha. Uten en politikk og en strategi på dette området vil det være fritt frem for leverandørene å kanskje bruke denne informasjonen på andre områder.
Fordelen med Learning Analytics løsninger er at det kan tilbys et «dashboard» hvor læreren kan følge utviklingen til hver enkelt elev, hva de gjør og hvordan de ligger ann i forhold til sin utvikling, eller i forhold til de oppgaver de er blitt tildelt.
Uten en standardisering på dette området, vil arbeidsdagen for lærerne om noen år bli helt umulig. Riktig bruk av teknologi kan gi lærerne bedre verktøy for å følge opp individene, tilpasse opplæringen til den enkelte, og sikre at alle er bedre rustet til å møte en fremtid i endring[2].

Det må være et politisk mål at det blir fri og åpen konkurranse om å levere innhold og læringsressurser til skole og utdanning.
Det må være et politisk mål at lærere og elever kan bruke de plattformer de måtte ønske (IOS, Android, Microsoft, ++).
Det må være et politisk mål at informasjon om hva elever gjør i skolesammenheng _ikke_ blir en handelsvare på samme måte som din bruk av Google, Facebook, Android, IoS nettaviser mm er.

Jeg har også inngående kjennskap til hvilken satsning som foregår i Kina, Sør-Korea, Japan og mange andre land i forhold til bruk av teknologi i utdanning. Hvis vi i Norge ikke gjør et utdanningsløft nå, vil vi om noen år ikke være i stand til å forsvare kostnadene på de produktene vi eksporterer gjennom kompetansen som ligger i produktene, vi vil oppleve at andre land leverer produkter med høyere kompetanse (større merverdi) og vi vil ende opp som en råvare produsent og turistdestinasjon hvor vår levestandard og lønnsnivå bestemmes av de landene som leverer produkter med høyere innebygget kunnskap enn hva vi gjør.

Det er behov for en satsning på mange områder, behovet for en tydelig IKT politikk er opplagt 🙂

Jeg deler gjerne erfaringer og betraktninger om dette, hvis det skulle være ønskelig.
Mine 2 cent.

Mvh
Erlend Øverby
[1] http://blogs.edweek.org/edweek/DigitalEducation/2014/04/inbloom_to_shut_down_amid_growing_data_privacy_concerns.html
[2] https://www.youtube.com/watch?v=QpEFjWbXog0

Spør politikerne om skole

I Fredrikstad Blad 31.August 2015 http://www.f-b.no/debatt/valg-2015/skoler/spor-politikerne-om-skole/o/5-59-223936 som innspill til skolepolitisk debatt før kommunevalget 2015.

Hvis kommunen og politikerne forventer at Fredrikstadskolen skal være gjennomsnittlig og lager planer for å bli det, vil vi mest sannsynlig få en gjennomsnittlig skole, skriver Erlend Øverby og Eva-Lotta Sandberg før møtet med politikerne.

Hvilke ambisjoner har våre politikere for skolen i Fredrikstad. Hvis vi ser på de dokumentene som styrer utviklingen av skolen frem til 2023 i kommunedelplan oppvekst for 2012-2023 som ble vedtatt av bystyret 18.10.2012 (Saksnr. 11/4787 – 19) får vi en god oversikt over ambisjonsnivået til politikerne. Vi Kommunalt Foreldreutvalg (KFU) har invitert representanter fra hvert politisk parti til Fredrikstad for å spørre dem om hvilke ambisjoner og planer de har for Fredrikstad-skolen, og om det vil ha noen påvirkning på de vedtatte planene frem til 2023?

Vi lurer blant annet på om ambisjonene for Fredrikstad-skolen er for lave.

Hvis vi som foreldre ønsker at Fredrikstad-skolen skal bli enda bedre på å forbedre våre barn på fremtiden, må vi som foreldre bli flinkere til å sette tydelige krav til hvilke forventninger vi har til kommunen og de politikere som sitter i ledende posisjoner. Vi i KFU syns det er beklagelig at ingen av innspillene fra KFU til kommundelplan oppvekst ble tatt til følge.

Siden det nå er kommunevalg er det viktig at vi foreldre har klare og tydelige forventninger til politikerne som ønsker vår. Som foreldre har vi nå muligheten til å komme med et klart og tydelig signal til politikerne om hvilken skole vi ønsker for våre barn.

Er vi fornøyd med en skole som er tilstrekkelig, eller ønsker vi en skole som er en av Norges beste? Ønsker vi «god offentlig fellesskole der alle skal kunne utvikle sine evner på en best mulig måte», eller «større fokus på helhetstankegang og økologiske prinsipper i skolen». Ønsker vi at våre barn skal være «rustet til å møte samfunnet slik at de kan få styrke til å stå opp mot urett, rasisme og diskriminering, og forsvare egne og andres rettigheter», eller er vi fornøyd med «at barn og unge blir sett, hørt, respektert og får møte voksne som bryr seg»?

Som foreldre er det vår plikt å sette krav til kommunen, vi skal ha klare forventninger til skolen og til de lærerne som har ansvaret for å utdanne våre barn. Hvis ikke vi som foreldre er tydelige på våre forventninger til skolen, hvem skal da ha forventninger? Hvordan kan vi som foreldre samarbeide tettere med skolen og lærerne slik at våre barn er best mulig forberedt til å møte et arbeidsliv som blir mer kompleks og som er i stadig endring?

Som foreldre må vi være tydelig på at skole er viktig, og at utviklingen av skole er noe vi følger med på.

Hvilke ressurser og rammer har politikerne for å gjøre Fredrikstad skolen bedre? Hvilke tiltak og grep kan gjøres for å skape enda bedre miljø for læring?

Alle politiske partier har ambisjoner på skolens vegne som: «Mer kunnskap i skolen», «Skape en av Norges beste skoler» osv.

Alle ambisjoner og forventninger til tjenester som tilbys i Fredrikstad starter med politikerne, derfor har vi i KFU invitert ledende politikere i Fredrikstad til skolepolitisk debatt. Vi vil stille konkrete spørsmål til enkeltpunkter i programmene, vi vil også stille mer prinsipielle spørsmål om skolepolitikk og skoleutvikling.

Hvis kommunen og politikerne forventer at Fredrikstad-skolen skal være gjennomsnittlig og lager planer for å bli gjennomsnittlig vil vi mest sannsynlig få en gjennomsnittlig skole, hvis kommunen og politikerne har høyere ambisjoner kan det tenkes at de som er i skolen yter litt ekstra, og at vi får en enda bedre skole. Det er sjelden vi får mer enn vi forventer?

Hvis vi har klare forventninger til skolen, til lærerne og de som arbeider med våre barn, vil alle prøve å nå forventningene og ambisjonene som er tydelig kommunisert.

Ville vi fått en enda bedre skole i Fredrikstad om kommunen hadde hatt tydligere forventninger og krav til skolen og de som arbeider med våre barn? Ville rektorer og lærere gjort en enda bedre jobb om politikerne og kommunens ledelse hadde hatt klare forventninger om at skolen i Fredrikstad skal bli blant de beste?

Vi oppfordrer alle foreldre som er opptatt av skolen om å komme til Litteraturhuset i kveld. Det blir mulig å stille spørsmål fra salen.

Varslersaken: Ansvarsfraskrivelse i innleggene til ordfører og rådmann er skuffende

I Fredrikstad Blad 8.September 2016 http://www.f-b.no/debatt/varslinger/fredrikstad-kommune/varslersaken-ansvarsfraskrivelse-i-innleggene-til-ordforer-og-radmann-er-skuffende/o/5-59-534977

Dersom ordfører og rådmann hadde valgt å håndtere varslersaken med åpenhet og transparens, ville det styrket vår tillit, skriver Erlend Øverby.

Nå kan en bare spørre seg hvorfor kommunens høyeste nivå velger hemmeligholdelse framfor åpenhet og klarhet, spør Erlend Øverby med adresse til ordfører Jon-Ivar Nygård og rådmann Ole-Petter Finess (bildet). (Foto: Trond Thorvaldsen)

Etter å ha lest innleggene fra våre ledere i kommunen: rådmann, ordfører og politiske ledere, opplever jeg liten vilje til å etablere gode holdninger for varsling.

Gode holdninger for varsling og håndtering av varslinger skapes av rådmann og ordfører, disse må gå foran som gode eksempler og gjennom egne handlinger være rollemodeller for andre i kommunen. Ledelsen må aktivt bidra til å klargjøre forventningene hos ansatte og andre aktører.

Ansvarsfraskrivelse i innleggene til ordfører og rådmann er skuffende. De kunne valgt å gjøre noe med varslingsrutinene lenge før denne saken ble adressert av mediene. Dette vitner om en passivitet og liten vilje til å lede en holdningsendring i organisasjonen.

Ordfører og rådmann kunne valgt å håndtere varsler saken på en helt annen måte, de kunne valgt åpenhet og transparens. Det ville styrket vår tillit. Nå kan en bare spørre seg hvorfor kommunens høyeste nivå velger hemmeligholdelse framfor åpenhet og klarhet. Hvorfor er ikke åpenhet førstevalget?

Kommunen kunne valgt å hedre varslerne, gi varslere handlingsrom og sikkerhet, og ikke bare bedt om unnskyldning i etterkant. Ved å hedre varslerne hadde de sendt en klar holdning til de andre ansatte i kommunen om at de ønsker varsling velkommen. Ikke at varsling er noe som skal skjules, utredes, behandles av advokater og først når kommunen er trengt opp i et hjørne får varslerne en oppreisning.

Fremfor penger på eksterne advokater kunne kommunen brukt pengene på å etablere et system i kommunen som sikrer åpenhet og varslingsrutiner som gir rom for handling for alle parter, som faktisk bidrar til at alle kan lære av feil. Det må etableres en kultur hvor feil er akseptert, hvor det læres av feilene slik at kommunen kontinuerlig utvikler bedre tjenester og tilbud.

Kommunen må bli en lærende organisasjon. Hvis kommunen skal bli bedre på å yte tjenester til oss innbyggere må feil avdekkes, og det må etableres systemer som gjør at en lærer av feilene.

Hvordan skal kommunen bli bedre hvis varsling på mangler og feil oversees og stillties av ledere? Det er en trist utvikling hvis beskjeder om læringsmuligheter og mangler imøtekommes med juridiske betraktning. Ledelsen burde hatt en større tillit til sine ansattes fagkunnskap og observasjoner, slik at denne kunnskapen kan bidra til en bedring og utvikling av kommunens tjenester?

Spørsmålet vi bør stille, er hvilke holdninger og verdier som blir kommunisert av ledelsen i kommunen, og har disse ført til utfordringene vi har sett i varslersaken?

Varslerne må bli de nye heltene

I Fredrikstad Blad 9.August 2016 http://www.f-b.no/debatt/varslinger/fredrikstad-kommune/varslerne-ma-bli-de-nye-heltene/o/5-59-518591

I dette sterke forsvaret for varslerne skriver Erlend Øverby at en kommunal ansatt ikke skal være lojal overfor sin avdeling, men overfor oss innbyggere og skattebetalere.

Det kreves mer enn en høring og en diskusjon i bystyret for å gjøre noe med de grunnleggende holdningene og verdiene til lederne i kommunen, skriver Erlend Øverby.

Etter de siste ukers medieoppslagom hvordan Fredrikstad kommune behandler sine varslere og kommunens behov for å bruke over 200 timer på å vurdere om dokumenter kan offentliggjøres eller ikke, lurer jeg på hvor lojaliteten til de ansatte i kommunen er? (Jeg antar at kommunen ikke betaler mer enn 2.000kroenr per time for juridiske råd.)

Dette reiser prinsipielle spørsmål om hvordan kommunen disponerer og bruker våre skattepenger til innbyggernes beste.

Spørsmålet som må stilles er hvem skal de komunalt ansatte være lojale ovenfor? Hvor skal de kommunalt ansatte ha sin lojalitet?

Skal en ansatt være lojal ovenfor sin avdeling i linjen?

Nei – ansatte i kommunen skal være lojale ovenfor oss som innbyggere og skattebetalere. Vi overlater et stort ansvar i forvaltningen av det offentliges midler til de ansatte i kommunen, og da må vi forvente og forlange at våre skattepenger brukes riktig, og ikke sløses bort. Kommunen må hver dag vise seg denne tilliten verdig.

Som skattebetaler kan vi ikke aksepterer at våre skattepenger brukes feil, brukes i strid med gjeldende lover og regler eller bidrar til korrupsjon.

Vi som skattebetalere må forvente at de som arbeider nærmest bruken av våre skattepenger – de ansatte kommunen – har en lojalitet ovenfor oss som skattebetalere, og varsler og sier i fra når de er i tvil om at skattepengene brukes riktig eller optimalt. Ansatte i kommunen har en plikt til å si ifra hvis våre skattepenger sløses bort, eller hvis bruken av skattepengene ikke gir den gevinst og resultat som det var meningen at de skulle gi.

Vårt samfunn går feil vei, hvis de som forvalter våre skattepenger dekker over feil bruk, dekker over ulovligheter for å forsvare det system som forventer vår tillitt.

Ansatte i kommunen må være lojale ovenfor meg som skattebetaler, de har en plikt til å varsle om ulovligheter og feil bruk av skattepengene. Hvis ansatte i kommunen ikke er lojale ovenfor meg som skattebetaler, hvem skal de da være lojale ovenfor?

Derfor er det viktig at det etableres en kultur, hvor det forventes at alle ansatte i kommunen varsler om brudd på lover og regler, hvor de varsler om feil bruk av skattepengene, hvor det varsles hvis skattepengene kunne blitt brukt bedre.

Det kreves mer enn en høring og en diskusjon i bystyret for å gjøre noe med de grunnleggende holdningene og verdiene til lederne i kommunen.

Uten varslere kan vi ikke få avdekket misbruk av skattepengene, og vi må misbruk må avdekkes og alle ansatte i kommunen har en plikt til å sørge for at det skjer!

Her har kommunen en viktig jobb å gjøre.

Varslerne er de nye heltene!

Politikerne må ta ansvar for bedre forvaltning av kommunens ressurser

I Fredrikstad Blad 11.September 2015 http://www.f-b.no/debatt/valg-2015/skatt/politikerne-ma-ta-ansvar-for-bedre-forvaltning-av-kommunens-ressurser/o/5-59-232957

Høyre er partiet som vil arbeide for bedre tjenester og en god forvaltning av kommunens verdier, skriver Erlend Øverby.

Bystyrekandidat Fredrikstad Høyre

 

Som politikere har vi et spesielt ansvar i å forvalte skattepengene på en så god måte som mulig, slik at vi kan sikre at kommunens innbyggere får de tjenester de har krav på. Som politikere har vi et ansvar i å sikre at de ressurser kommunen har til rådighet brukes slik at tjenestetilbudet blir så godt som mulig.

For å gjøre oss mer attraktive enn andre kommuner i forhold til nyetableringer og tilflytting må vi kontinuerlig arbeide for at de tjenester Fredrikstad tilbyr er mer attraktive og bedre enn andre kommuner. Innbyggere og næringsliv flytter dit tilbudet er best, dette gjelder skole, boliger, fritidstilbud og miljø for næringsetablering.

Riktig bruk av skattepengene må være det viktigste arbeidet for alle politikere. Vi må hele tiden søke løsninger som gir best mulig og flest mulig tjenester for de pengene vi har. Hvis vi ikke arbeider for å få best mulig tjenester for de skattepengene kommunen har, gjør vi ikke jobben vår. Vi må tilstrebe å hele tiden sikre at tjenestene kommunen tilbyr blir mer effektiv, får høyere kvalitet, vi må tilby bedre tjenester for innbyggerne og gjør kommunen mer attraktiv.

Ingen politiske partier i Norge ønsker å bygge ned velferdsstaten, men strategien for hvordan sikre velferden i fremtiden er litt forskjellig.

Det er to utfordringer kommunen har:

1) Hvordan få kunnskap om at de tjenester som tilbys er de beste, hvordan måle og sammenligne de tjenester som tilbys, slik at disse blir så gode som mulig.

2) Hvordan sikre inntekter til eksisterende og nye tjenester?

Svaret på disse er litt forskjellig mellom høyre og venstre siden i politikken. Venstresiden mener at kommunen og staten gir de beste tjenestene, uten diskusjon, og uten ønske om å sammenligne disse med andre. Venstresiden har en ide om at de vet best, og at ingen kan gjøre det bedre enn de – de er så sikre at de ikke engang ønsker å få det bekreftet.

Siden venstresiden tror de har de beste tjenestene har de heller ikke noe behov for å forbedre og videreutvikle dagens tjenester – hvorfor skal de det når de kommunale tjenestene allerede er de beste?

Høyresiden er for etablering av  private skoler, sykehjem fordi dette er den eneste måten vi kan sikre at de tjenester kommunen tilbyr er så gode som mulig, og at vi bruker skattepengene på en god måte. Private skoler og sykehjem gir oss som politikere en mulighet til å sammenligne tjenestene, og sikre at vi gjør mer av det som er bra og mindre av det som ikke er bra.

Uten en slik sammenligning vil vi ikke få bedre tjenester, uten en slik sammenligning gjør vi ikke jobben vår som politikere, uten muligheten til å sammenligne får vi ikke bedre kommunale tjenester. Hvis vi ikke ønsker å sammenligne kvaliteten på kommunale tjenester med kvaliteten på tjenester tilbudt av private, gjør vi ikke vårt beste for å forvalte innbyggernes skattepenger på en god måte.

For å sikre inntektene til kommunen må vi arbeide for at flere betaler skatt. Vi må arbeide for at flere er i arbeid, vi må arbeide for at flere bedrifter etableres og sikrer nye arbeidsplasser. Vi må gjøre vårt beste for at alle får mulighet til å bidra til fellesskapet, uansett hvilket område det er innenfor. Venstresiden mener at det ikke er ønskelig med nye bedrifter og arbeidsplasser innen noen områder som for eksempel skole, helse, pleie og omsorg. Høyresiden mener at bedriftsetableringer er bra uansett innenfor hvilket område, da dette gir nye inntekter og nye muligheter.

Stem på det partiet som vil arbeide for bedre tjenester og en god forvaltning av kommunens verdier, stem Høyre.

ITLET – Culture, Language and Individual Needs

PUBLISHED: May 7th, 2009

At its Wellington NZ March 2009 meetings, ISO/IEC JTC1/SC36/WG7 agreed to this new title and the following scope:

IT-related standardisation in support of diverse cultures, languages and individual needs in the field of learning, education and training, and its supporting technologies.

And Terms of Reference:

The responsibility of ISO/IEC JTC1/SC36/WG7 is to develop standards ensuring that relevant features and processes of Information Technology for Learning, Education and Training are adaptable to the requirements of individual users. SC36/WG7 standards support the principles and the objectives of the 2006 “UN Convention on the Rights of Persons with Disabilities” and follow the principles of “Inclusive Design”.(1)

WG7 also serves as a resource, consultant, and reviewer of relevant activities facilitating a harmonised approach to accessibility within the scope of SC36.

Information technology that adapts to the needs of individual users enhances their learning experiences. Such adaptation may be based on culture, language and/or individual needs.
This adaptability also benefits ITLET developers as it supports ease of internationalisation, localisation, updating and customisation for a variety of purposes.

with the following specification of “Inclusive Design”

(1) Inclusive Design refers to the design of ITLET resources and tools that support the full range of user needs, including needs associated with culture, language, learning approach, age and disability. Inclusive design is a derivative of universal design that achieves the goals of universal design (as referenced in the UN Convention on the Rights of People with Disabilities) by harnessing the adaptability of digital systems and content to optimize the design for each individual user.

Why does the new title of WG7 better reflect the types of standards we develop?

The former title “culture, language, human functioning activities” incorrectly represented the focus of the working group by placing emphasis on the restrictive concept of “human functioning” instead of on accessibility and “Access for All” and individual needs. WG7 members felt that the title “Culture, language and individual needs” better reflects the focus and underpinning of the area of standards that are developed in the working group as part of the ISO/IEC JTC1 SC36 committee.

The work of this Working Group, i.e., WG7, is focused on two multipart projects, namely ISO/IEC 24751 and a new project proposal on »Human Interface Equivalencies in e-Learning applications».
With regards to ISO/IEC 24751 whose title is Information technology – Individualized adaptability and accessibility in e-learning, education and training, there are currently three published Parts; namely:

  • Part-1: Framework and reference model  (Freely available at ISO)
  • Part-2: “Access for all” personal needs and preferences for digital delivery
  • Part-3: “Access for all” digital resource description

Since April, 2007, there have also been four additional Parts under development within this multipart standard. However, as progress on their development has been very slow, WG7 decided at its March, 2009 meeting in Wellington, NZ to request that these Parts be withdrawn. It was felt that those working on these parts needed more time to understand and integrate all the perspectives into viable standards projects. The following Parts are thus withdrawn.

  • Part-4: Personal needs and preferences for non-digital adptations of digital resources
  • Part-5: Identification and description of non-digital adaptations of digital resources
  • Part-6: “Access for all” digital resource description
  • Part 7: Description of events and places

WG7 has also started work on two new Parts in ISO/IEC 24751; namely:

  • Part-9: ITLET – Access for All personal user interface preferences
  • Part-10: ITLET – Access for All user interface characteristics.

These new parts are based on work and tools developed in the Fluid project. The goal of these new parts is to provide for a user interface experience that adapts to a person’s preferences on how parts of the user preferences should behave. This work is also linked to the W3C/WAI/ARIA project Working Draft (WD) versions of these new Parts are expected to be available for discussion at the next meeting in September 2009.

WG7 has also invited all member countries of SC36 to provide proposals for new additional parts to the ISO/IEC 24751 series of standards.

With regards to the second multipart project, i.e., «HiE’s in e-Learning Applications» this is the former Part 8 of ISO/IEC 24751 which was titled: “Access for all – language accessibility and human interface equivalencies (HIEs) in e-learning applications”. Because of its wider applicability than the existing ISO/IEC 24751 it has been re-issued as a new multipart project proposal with the title of “ITLET – Language Accessibility and Human Interface Equivalencies (HIEs) in e-Learning applications: Principles, Rules and Metadata Elements“. A working draft (WD) version of this standard is expected to be discussed at our next meeting in Umeå/Sweden, September, 2009.

Within learning, education and training, the ability to have access to information is important. It is also essential that the information be communicated to the user in such a way that it is comprehensible and can be used based on the learners’ capabilities, prerequisites, cultural context, and preferences.

In the 24751 Parts there are matching pairs, i.e., one part for identifying the preferences of a user, and the other for matching and describing the resources which corrrespond to the user preferences. This pairing of standard parts allows for personal preferences to be used to turn on or off different accessibility features in the computer, such as sticky keys, mouse cursor speed, contrast etc. However, one of the more interesting features of the personal preferences component is the “Adaptation” of content to match a individual’s personal preference. Some possible adaptations include:

  • audio representation
  • visual representation
  • text representation
  • caption

If a learning resource contains a picture, one person’s preference could be to have a “text preference” of all visual elements, to be able to understand and comprehend the meaning (semantics) of the picture. The textual adaptation of the picture should describe the picture in such detail that the same understanding and the expected value of the picture is understood in both representations. The same goes for images, audio, movies and other formats that have a graphical representations. Other adaptions could be that movies have captioning etc. to meet the individual needs of the learner.

If a picture has a textual representation, this textual representation is then an adaption of the picture.

Both personal needs and preferences and the digital resource descriptions are expressed as metadata. This has the advantage that «just in time accessibility» is easily achievable. For example, if a student is collaborating with a peer student whose individual need is for a textual representation of a picture, she could – while collaborating – provide a textual representation of the picture, describe this as an adaption of the picture and the textual representation of the picture is made available to everyone that is using the same resource, i.e. I have made the resource accessible just in time for my peer student, and for everyone else.

About WG7 new project proposal on «Human Interface Equivalences (HIEs)»

When we are providing alternative representations of the actual contents of a resource it is important that the alternative representations provide the same meaning as the content of the original resource. This is of importance when the alternative representation of the semantic content is in another language or a description of a picture/diagram/illustration.

Based on the expected actions from the understanding of the resource, the accuracy of the contents must be of a given quality. The consequence of misinterpreting information is different if you are taking an exam versus reading a comic strip.

The new work item proposal on “Language Accessibility and Human Interface Equivalencies (HIEs) in e-Learning applications” is addressing the need for semantic equivalent information, and this is different from a mere translation of a resource.

The need for different levels of semantic accuracy depends on the task that is expected to be based on the information in the resource. These are different if the resource is intended for:

  • Information
  • Decision making
  • Commitment

If the resource is used as the basis for commitment, it is important that this is understood by the user, whatever representation the resource has. And the level of semantic accuracy should be such that the same meaning and understanding are ensured. This one of the key requirements of the recently adopted  “UN Convention on the Rights of Persons with Disabilities”. This standards project will support and comply fully with the requirements of this UN Convention.

Since we are living in a global environment and most societies are multi-cultural we must also provide information in a cultural context to ensure that we have an equivalent semantic understanding of the information, and that the citizens could make a decision based on the information received from any public entity.

Generations of web and accessibility

PUBLISHED: June 11th, 2009

The web have passed several generations of use and usage during the last 10-15 years. And as the web have evolved so have the expectations to what we use and can do on the web as mainstream. We see that each invention is just adding to what is already there, new services leads to new sites and information domains as the old ones in principal stays the same, or adopts some of the new features. In my view the web is now moving into its third generation, and we see the contours of the fourth generation. With the perspective that the web is a tool for knowledge sharing, and not a glossy brochure for marketing…

First generation:

The web is used for publishing of information, where the majority of users are consumers.

Second generation:

Producing information is much easier, and tools for sharing and producing information is easily available, the users are not only consumers – they are also producers. Producing and sharing information on the web is done with many different tools, all with an on-line awareness, the emerging realisation that not everything have to be done within the web-browser. Examples on tools used for publishing information could be twitter, YouTube, Flickr, MySpace, Wiki’s, blogs etc. All of these provide many different tools for producing content and for viewing the content.

Third generation:

The way we are producing information is changeing, we are collaborating more, and we are using the web as collaborative tool. We collect information from a variety of sources, mash these together, and we collaborate in developing content, not only text but also rich content.

Fourth generation: – this is more guessing –

The fourth generation of web will we see when we start doing things together on the web, not collaborating but sharing experiences, particpating in events. This could be virtual environments where we see new awareness technologies providing similar surroundings and where we could interact and share experiences and knowledge in new ways.

Web generations made simple

  1. Consume
  2. Produce
  3. Collaborate
  4. Participate

And how is this related to accessibility, and what challenges do I see related to accessibility?

First generation web:

This gave us the W3C/WAI/WCAG with a sender perspective on what information to put into the syntax submitted to the browser and tools used for rendering the information, and hoping that the receiver had tools (Assistive technology) to use and facilitate this information.
In this continuum we also find the Individualised adaptability work carried on by IMS-Global as AccLip and AccMd and later ISO/IEC 24751:2008. Where we have changed the perspective into a receivers perspective, with a set of personal preferences for how the information should be presented to meed my accessibility needs.

Second generation web:

As more tools emerged for browsing and producing information, the consumption-only-perspective of WCAG needed to be updated, and we got the WCAG2.0, and to meet the general production of information there is also an increased focus on the W3C/WAI/ATAG2 specification, which ensures that tools used for producing content is accessible, and that the content produced is also accessible. To put it simply ATAG is for input and WCAG is for the output of information.
As the web become more rich on content, and a combination of content, and dynamic update on content on a page – we got the work on W3C/WAI/ARIA

New parts are also being added to the ISO/IEC 24751 series of standards, we are also planning a revision of this standard to better meet a dynamic changing environment.

Third generation web:

When collaborating there is several accessibility challenges and to mention a few:

  • How should a system adopt to collaborators with different preferences and needs, if in a voice chat how to adjust to a user who prefer a text chat? How should the systems adopt, and how should the system inform the other participants about the change of “mode of operandi”.
  • How should more visual collaboration tools be made accessible, such as project management, work flow, story boarding, image processing, vide processing etc.
  • How to ensure a highest possible level of accessibility in a collaborative environment, how to notify usergroups that these specific activities are not accessible, and therefore are you excluded?
  • How describe collaborative processes in such a way that users with different needs could participate as equally as possible?
Fourth generation web:

This could be like providing olfactory information, tactile information embedded in the computer environments.
I’m not sure – I don’t know – your guess is as good as mine…

To summarise:

The current generation of web will always be the sum of all other generations pluss the new things – the same goes for accessibility, to ensure that we have accessibility – we need to provide both syntactical accessibility, as well as adaptations, as well as alternative representations of content, on all the devices we are using to access information. And we need collaborative systems that adapts and change mode to ensure that no one is left behind.

Book on web – need for a new paradigm

PUBLISHED: June 22nd, 2009

The current metaphor is book on web, most national and international projects are about on-line content development as an alternative to the text book. On-line content have several advantages compared to the printed book. But still we have not changed the paradigm and there are few if any discussion on how computers could be used to facilitate learning and knowledge building.

There is a lot of focus on content, reusable content, open educational resources etc. And when looking at “modern” on-line content we find animations, videos we find advanced simulations for better understanding – where you could manipulate different parameters to see what happens.

The book on web have been more advanced more sophisticated, the content delivered provides more possibilities than a printed book. But it is still content delivered to a learner – as if the content was still a book. The computer have to some extent replaces the binding of the content, instead of delivering the content in hard cover, the content is delivered within a “web-browser”. The focus is still on content in any form delivered to the learner.

When will we see a change of this paradigm? When will we deliver a set of tools for learners to use in developing learning? When will we see a shift towards delivering learning processes? When will see that computers in schools are used to facilitate learning and not only as a mechanism for delivery of content and simple collaboration?

Another interesting topic related to this is: how will a change of paradigm (if it happens) influence the use of metadata and description of the information used by learners?

With this in mind I personally think the work we are doing related to ISO/IEC 19788 aka. MLR (Metadata for Learning Resources) is important and that this work is more future proof than the existing IEEE/LOM work.

When learners start to collaborate, and when teachers start to collaborate and share; the organisation of metadata need to mirror this practice. Meatadata must facilitate fragmentation, dynamic updated and a distributed environment.

If this is a change we see happen – how should we pave the way to make this transition as easy as possible?

Position paper to CETIS Future of Interoperability Standards Meeting 2010

PUBLISHED: January 5th, 2010

This is my position paper for the CETIS – Future of Interoperability Standards Meeting 2010

Development of standards

There is a difference in developing a specification for a small community, and to develop a standard/specification with a global community.
In my view there are several challenges that need to be met and addressed.

In this position paper I will only mention the language challenge, and the possibility to participate in vocal discussions and read and write documents.
To ensure a more equal opportunity to participate, the value of a written process should not be underestimated.

However, another observation I have made in participating in internationals standardisation for some time is the understanding of the process, and what is discussed, and the tools that are used to support and foster the discussion.

In my view one of the bigger challenges in standardisation is to achieve a common understanding of what is discussed, and the level of precision in the discussion, and the actual problem addressed. Since people are participating in the process, and these people have different background and different understanding of the domain, and different understanding understanding of the problem that are addressed. Since we are working with ICT standardisation – level of technological understanding is also a challenge.

To achieve a better process – there is a need to harmonise the progression of standardisations development and to better identify the different stages of a standardisation development, and to agree on what the standard should specify, and what need to be left to the application developer. To support this separation of discussions we should also use different tools to describe and express the different stages. Different tools have different strengths in describing different aspects of a standard.

This is also important so that all participants could start at the same level of understanding, or almost at the same level, and to ensure that everyone will have the same opportunity to participate and contribute to the development of the standard or specification.

This is my proposal of stages that the development process could be separated into in the development of a standard, and where different tools could be used. It is also important that the previous stage is visited before one moves to the next, to ensure that the stages are coherent. It is also important to be pragmatic, and realise that as different stages are passed increased understanding of the problem could lead to changes in earlier stages, it is therefore important to update the result of the earlier stages to reflect this increased understanding.

1) Well defined problem

It is important to have a well defined problem, with scope, boundaries, what’s included and what’s excluded. This is a necessity to have as a starting point for the discussion.

To achieve a well defined problem use-cases and practical examples could be used to better understand the problem, and to identify boundary objects.
If the participants in the development of a standard or specification do not achieve common ground in defining the problem it will be harder to achieve agreement at the other stages.

2) Concepts

When the problem is well defined, the concepts involved and related to the problem need to be identified and expressed. When discussing and expressing concepts it is important the focus is on discussing concepts.

3) Properties

When the concepts are defined it is time to start discussing the properties of the concepts. What are the properties, what should be described as a part of the standard, what should be left to application profiles. Depending of the nature of the problem addressed, the types of properties that are needed would differ, and the number of properties that should be a part of the standard.

4) Datatypes

When the properties are defined, then the type and nature of each property need to be specified.

5) Controlled vocabularies

If any of the datatypes are strings or could consist of a set of variables the discussion should be on the need of a controlled vocabulary or the nature of the possible string values.

Tools

Example of tools for the different levels that could be used:

  1. Archimate, text documents
  2. cMap tools
  3. UML
  4. UML / Database Schemas
  5. Tables, text documents

If the discussions are separated on more abstract levels, before we are approaching more detailed levels the process of developing standards and reaching consensus would/could be more effective. It is crucial to spend enough time on the abstract levels before we start discussing how the information is to be represented. In my experience progress will be hard if we at the same time are discussing the problem, the concepts of the problem and the properties of the problem, when the discussion is mixed between the levels it is hard to agree and make progress.

The point is not to start a discussion on the suggested levels, but rather raise a discussion on the importance of separation of discussions going on. And that each level should use the tools best designed for that level. We should also have agreement on the more abstract levels, and the problems we are trying to solve before we start working on the details.
Within a group we need consensus at each level before we move on to the next level.

Since development of a standard usually takes some time, it is important that all stages are well documented so that newcomers to the project could read all documents and be up to speed without the need to restart all discussions and pass through all development stages at once. The documentation about the process, and the agreement reached at each level will also benefit the users of the standards, since they could have a better understanding of choices made in the development of the standard.

Position paper for “The Future of Interoperability Standards – Technical Approaches”

PUBLISHED: September 22nd, 2010

This is my position paper for the ” The Future of Interoperability Standards – Technical Approaches” meeting as part of the “ICOPER Best Practice Network”.

Interoperability

How is the future of interoperability of standards, I think the future is bright – if we need to weare shades – I’m not sure.
As the world of ICT is becoming increasingly more complex, where almost any device is somewhat connected. There is an increasing focus on the need for interoperability. Connected systems are no longer from one vendor, or developed on one system. The ICT infrastructure have grown so big that no vendor or supplier or software company can control it. Therefore interoperability is the foundation of connectiveness of ICT systems, and enable a free flow of information between systems, and users of these systems.

Since the world is becoming increasingly more complex, I think it is premature to have the idea that everything we would like to express or exhange of information could fit in any given model. We need to develop a more pragmatic approach to interoperability, we need to focus on a flexible model, and the tools used for exchanging and processing the information need to have a high tolerance of error processing.

Based on implementations and how the different tools manages errors, hopefully a best practice will evolve.

Categories of standards

To simplify and as an attempt to explain, I would like to distinguish between two different types of standards (There are many others and nuances to these categories.). That I think need a different level, and accuracy of interoperability.

  • Descriptive standards
  • Protocols – Connecting standards

In general the difference between the level of these standards in my view is that “Descriptive” standards have a higher level of human interaction, than “Protocol” standards that are more consumed by machines.

For standards that are closer to the human side of interaction the level of flexibility should be higher. Standards that are to be consumed by computers only, and not to be seen by any human, the level of flexibility should be nil. e.g. http protocol, tcp/ip, etc.

Semantics

We have several levels of interoperability, and this is connected to my previous position paper on the process of Development of standards. In this position paper I argue that we should harmonise the discussion, when developing the standards. I would argue that we need to look differently at how we specify standards with regard to interoperability.

With semantics I understand the meaning of thing, and this is a requirement to understand the value of the message submitted or shared among different systems. However the labelling of the data should not be important.

To achieve a more flexible interoperability scheme we should look at architectures of information domains. If a information segment belongs to the same architecture or are of the same architectural constructs there should be possible to have some level of interoperability between systems.

Graceful degradation

The future of interoperability standards lies within the possibility to degreade gracefully. To accept errors, to accept user flaws.

We should learn from how the use of HTML and web-browsers emerged. I would argue that the main reason for why the “internet” is a commodity today is that the earlier versions of web-browser managed errors gracefully, was forgiving, and tried its best to meet the intention of the authors of the data. Such a pragmatic approach is the future of interoperability of standards – that is if they are descriptive. However machine to machine communication should not be so pragmatic