Category: Politics

Hvor mange lærere trenger vi i en skoleklasse?

Leserinnlegg i Fredrikstad blad 1.September 2017

Arbeiderpartiet skal ansette 3000 flere lærere og innføre en minimum norm for lærertetthet på kommunenivå.

I Norge har vi over 3000 grunnskoler, Arbeiderpartiet sin satsning er én lærer mer pr skole i snitt. Det er ca 60.000 elever i grunnskolen i hvert årstrinn og hvis vi antar at klassestørrelsen er på 25 elever betyr det at vi har ca 2.400 førsteklasser rundt i landet. Hvis Arbeiderpartiet med de yngste elevene mener de i 1. til 3. klasse, så er behovet 7.200 lærere hvis målet er én lærer til pr klasse de første årene.

Høyre ønsker også flere lærere, men vi setter krav til kompetanse til de ekstra lærerkreftene som skal inn i skolen, slik at disse blir i stand til å gjøre en forskjell. Høyre satser på skolen, men ikke ved å vedta urealistiske minstenormer for lærertetthet.

I ny digitaliseringsstrategi for grunnskolen som ble presentert 25. august, vil noe av behovet for individuell tilpasning og oppfølging gjøres ved klok bruk av teknologi. Ved å bruke teknologi i skolen på en riktig og god måte vil lærerne bli bedre i stand til å undervise. Lærerne vil få frigjort mer tid til å hjelpe de elevene som trenger ekstra hjelp og veiledning.

Ved riktig bruk av teknologi vil elevene få bedre mestringsfølelse og med mestringsfølelsen kommer forhåpentligvis også lysten til å lære mer. I Høyre har vi høye ambisjoner for hver enkelt elev.

Det er behov for en større grad av fleksibilitet i hvordan lærerressursene brukes, å vedta en minstenorm er ikke veien å gå. I noen klasser og i noen fag vil behovet kanskje være fire-fem lærere, i andre fag og sammenhenger kan kanskje en lærer undervise flere klasser.

Vi trenger større grad av indivduell tilpasning, og da vil ikke kommunuale minimumsnormer løse problemet.

Skal vi utnytte ressursene i skolen bedre, trenger vi en ny tilnærming til lærertettet og hvordan lærerkreftene utnyttes. Vi trenger større grad av indivduell tilpasning, og da vil ikke kommunuale minimumsnormer løse problemet.

Ved forrige kommunevalg foreslo Fredrikstad Høyre å etablere en gruppe med ressurslærere som var tilgjengelige for alle skolene i Fredrikstad, målet var at disse ekstra lærerne kunne rykke ut for å hjelpe elever som sliter med grunnleggende kunnskaper i en kortere periode. Det er en frustrasjon hos noen lærere at de ikke har tilgang til ressurser og verktøy for å hjelpe de elever som ville greid seg helt utmerket, med litt ekstra hjelp en kort periode.

  • I Høyre har vi et mer individuelt fokus, hvor det er viktig å ivareta den enkeltes individuelle behov. Hvis alle skal med, må vi fokusere på individet.
  • Hvis du er opptatt av en skole som ønsker at hver enkelt elev skal ha like muligheter og kunne lykkes i skolen, bør du stemme Høyre.
  • Hvis du ønsker at våre barn skal være best mulig forberedt på fremtiden og yrkeslivet må du stemme Høyre.
Advertisements

Politikk er balansekunst

Leserinnlegg i Fredrikstad blad 8.September 2017

Politikk er en kontinuerlig vurdering av hvilke virkemidler som skal til for å nå de mål og visjoner vi har for vårt samfunn. Vi vet at Norge er en del av verden og det er mange hensyn å ta, og alt henger sammen med alt. Vi trenger et sterkt militære for å kunne hevde vår suverenitet. Vi trenger et sterkt politi slik at vi alle kan være trygge i hverdagen. Vi trenger effektiv infrastruktur slik at alle kan komme seg på jobb, og næringslivet kan levere varer og tjenester. Vi trenger et godt helsevesen som gjør sitt beste for å holde oss friske, og som hjelper oss hvis vi blir syke. Vi trenger gode sosiale ordninger og hjelpesystemer for de som faller utenfor. Vi trenger gode skoler slik at vi alle er godt forberedt på fremtiden. Vi trenger universiteter og forskning slik at vi kan utvikle nye produkter vi kan leve av i fremtiden. Vi trenger et sterkt landbruk og levende bygder. Miljø er viktig i forhold til hvordan vi forvalter våre naturressurser og hva vi etterlater til fremtidige generasjoner.

Alt henger sammen med alt. Vi har alle forskjellige politiske gravitasjonspunkter for hva vi mener er viktig for å sikre et godt fremtidig samfunn. Mitt gravitasjonspunkt er skole, utdanning og forskning. Uten en skikkelig satsning på skole, utdanning og forskning vil vi oppleve at andre land vil levere produkter med mer innebygget kunnskap, de vil kjøpe produkter med mer innebygget kunnskap fra land som satser mer på skole og utdanning. Når det skjer vil våre lønninger og levestandard bli bestemt av land i Asia og Afrika. Den politiske balansekunsten er å innse at alt henger sammen med alt, og at alle avgjørelser som tas må prioriteres i forhold til andre behov. Hvis vi glemmer at alt henger sammen med alt og kun fokuserer på enkeltsaker, kan vi være sikre på at det samfunnet vi får i fremtiden vil være et samfunn ingen ønsker.

I Norge har vi heldigvis to partier (Høyre og Arbeiderpartiet) som gjør sitt beste for å ha et balansert syn på hvordan forskjellige valg og prioriteringer påvirker hverandre. De to partiene har forskjellig ideologi som utgangspunkt i de prioriteringene som gjøres. Ideologisk er forskjellen mellom disse partiene ganske stor, i praktisk politikk er forskjellene mindre.

Jeg mener at Arbeiderpartiet sitt ideologiske perspektiv er godt beskrevet i deres slagord «Alle skal med». Bak slagordet «Alle skal med» ligger det en idé om at de i Arbeiderpartiet ved best – du skal med – selv om du ikke vil. Arbeiderpartiet vet hva som er best for deg, derfor skal du med.

Høyre sin politikk er for individuell frihet, vi tror på individet. Høyre ønsker at alle skal kunne lykkes, hvor det skal være mulig å ta sjanser. Skal vår sosialdemokratiske modell være bærekraftig i fremtiden, må vi legge til rette for at flere kan ta sjanser, vi må legge til rette for at flere kan lykkes. Vi må få flere virkemidler som gjøre det mulig å komme opp med ny industri som sikrer arbeidsplasser. Bedrifter må få muligheten til å lykkes, de som skaper nye arbeidsplasser må belønnes – ikke straffes, og alle skal bidra til fellesskapet.

Det er gjennom arbeidsplasser i privat sektor at samfunnet får penger til å opprettholde vår sosialdemokratiske modell. Vår sosialdemokratiske modell vil ikke overleve uten nyskapning, uten etablering av nye arbeidsplasser, uten at noen tar sjansen på å etablere nye virksomheter og kanskje lykkes.

Uten inntekter til staten, vil vi ikke kunne satse på skole, utdanning og forskning. Uten inntekter til staten får vi ikke penger til å prioritere helse, justis, veier, tog, skole, landbruk, velferd og alt annet viktig.

Valg de ansvarlige partiene tar, må gjøres opp mot behovene til alle sektorer.

Det er enklere for de mindre partiene som ikke trenger å være ansvarsfulle. De partiene som kun har én sak, som de alltid bruker som argument uansett hva som diskuteres, uansett hva utfordringen er. Disse partiene trenger ikke ta hensyn til at alt henger sammen med alt, de trenger ikke ta hensyn til helheten og kompleksiteten i samfunnet. Vi som bor i Norge, vi vet at vi er en del av verden, vi vet at samfunnet er komplekst. Vi kan ikke la fokuset på enkeltsaker avgjøre vår fremtid. Som velgere har vi et ansvar, på samme måte som de store partiene har et ansvar.

Som individer lever vi komplekse liv, vi forholder oss til alle aspekter av samfunnet, vi mottar tjenester fra stat, kommune og private, vi utfører våre plikter. Vi reiser ut i verden, vi har en velferdsmodell og et utdanningssystem andre misunner oss.

Som individ er vi ikke bare påvirket av familieverdier, miljø, sentralisering, forsvaret, innvandring eller flyplassen på Rygge. Vi må spørre oss, hva skjer om jeg stemmer på et parti som kun er opptatt av en ting?

Mange i USA og Storbritannia opplever nå hva det betyr å stemme på de som kun er opptatt av noen få saker.

Din stemme betyr noe. Godt valg.

Ser LO/Ap forskjell på god profitt og dårlig profitt?

Leserinnlegg i Fredrikstad blad som tilsvar til Velferd uten profitt er best for ansatte og samfunnet

Det er ting som tyder på at Hege Dubec ikke har lest mitt innlegg om Veiprofitører og velferdsprofitører, det er mulig hun har lest innlegget og så projiserte Arbeiderpartiet sin forståelse av profitt inn i det jeg skriver. Les Hege Dubecs innlegg her.

Jeg har ikke nevnt lønn en eneste gang, det er du som implisitt hevder at den eneste måten å ta ut profitt på er ved å ha lavere lønner, jeg på den andre siden hevder at det er mulig å utvikle tjenester gjennom innovasjon og at dette er måten vi vil få bedre tjenester på. Jeg hevder at private har en motivasjon gjennom profitt til å innovere mer.

I følge dagens Aftenposten (2018-08-29) kan det virke som om tallene Hege Dubec kommer med om lønnsforskjeller kanskje er mer nyansert enn at det bør brukes som hovedargument mot innovasjon og bruk av private tjenesteleverandører. Det er en selvfølge at ansatte, uansett hvor de jobber skal ha anstendig lønn og arbeidsvilkår, dette må være selvfølgelige krav kommunen stiller når de kjøper inn tjenester.

Jeg beklager hvis mitt hovedpoeng ikke var klart nok uttrykt.

Mange private som utfører tjenester for kommunen i dag for våre skattepenger driver med profitt som formål. Som bygging og vedlikehold av veier, bygninger, osv. Det er ikke forskjell på skattepengene om de brukes til å pleie syke, eller om de brukes til å bygge veier. Det bør da heller ikke være noen forskjell på om det er profitt hos de som pleier syke, eller om det er profitt for de som bygger veier. Kilden til profitten vil uansett være dine og mine skattepenger. Eller er det slik at LO/Ap har forskjellige skattepenger avhengig av hva de brukes til? Eller er det i LO/Ap sin verden forskjell på profitt, god profitt og dårlig profitt?

Som konklusjonen må svaret bli at hvis du er opptatt av at skattepengene skal brukes til å gi best mulige tjenester, bør du stemme Høyre, og kommunen må bli flinkere til å sette krav til dem som leverer tjenestene.

Veiprofitører og velferdsprofitører

Leserinnlegg i Fredrikstad blad 23.August

Tilsvar fra Arbeiderpartiet: Velferd uten profitt er best for ansatte og samfunnet

Mitt tilsvar til Arbeiderpartiet:
——

Et søk på Google etter «velferdsprofitører» gir over 15.000 treff – så mange har ment mye om de som søker profitt i utføringen av oppgaver det offentlige trenger hjelp til. Ett av hovedargumentene fra venstresiden er at alle skattepengene skal gå til utførelse av selve tjenesten og ikke gi overskudd til dem som leverer tjenestene kommunen trenger hjelp til å løse.

Når aktører innen rus, helse, omsorg og utdanning tjener penger, så betraktes det av noen sentrale myndighetspersoner som noe kriminelt, hvor det å tjene penger på lovlig virksomhet skal etterforskes av Økokrim.

Det å tjene penger på å levere tjenester til kommuner er ikke noe nytt, de som bygger og vedlikeholder veier, kommunale bygninger, gjør renhold osv. har tjent penger lenge. Å ha som mål å tjene penger på å levere en tjeneste, er egentlig en god ting. Ønsket om å levere en tjeneste mer effektivt, med høyere kvalitet, eller på nye innovative måter, er drivende for all utvikling. Uten ønsket om mer effektivitet, å levere tjenester på nye måter, eller med høyere kvalitet, hadde vi ikke hatt konkurranse. Uten ønske om profitt ville vi ikke hatt noen utvikling, vårt samfunn ville stått stille.

Gjennom konkurranse og ønsket om å levere mer effektive tjenester oppnår vi en innovasjonsbasert utvikling. Hvis det er konkurranse om å levere tjenester under like forutsetninger, bør kjøperen av tjenestene kjøpe fra den leverandøren som leverer tjenestene med høyest kvalitet, som gir den beste opplevelsen, eller leverer den beste opplevelsen til brukeren.

Hvis en leverandør ikke er like god som en annen, må denne utvikle seg hvis ikke den vil gå konkurs.

Hvis en leverandør ikke er like god som en annen, må denne utvikle seg hvis ikke den vil gå konkurs. Kommunene bør kjøpe tjenester av dem som kan levere den beste kvaliteten, den beste løsningen, den beste opplevelsen uavhengig om det er en kommunal leverandør eller en privat. Hvis en virksomhet ikke innoverer, eller kontinuerlig videreutvikler sine tjenester slik at disse er de beste eller kan konkurrere med de beste, bør virksomheten kanskje legges ned og gjøre noe annet?

Ville vi fått bedre pleie og omsorg, bedre skoler og utdanning om det hadde vært større fokus på profitt, hva om kommunene hadde ønsket profitt og innovasjon velkommen?

Hva om de som kjøper tjenestene hadde vært gode og kompetente innkjøpere, hva om kommunene som kjøper tjenester hadde fokusert på objektive krav til kvalitet og hvordan tjenestene leveres uavhengig av om tjenestene leveres av noen som har profitt formål. Fokuset må være kvaliteten på de kommunale oppgavene og tjenestene, kommunen bør bruke tid på å følge opp leverandørene med klare krav til kvalitet og de ytelsene som skal leveres – noe kommunen bør gjøre uansett. Dette er den eneste måten kommunen kan sikre at skattepengene brukes riktig, og at skattepengene brukes til det de er tenkt til.

Det kan ikke være slik at fordi noen driver en tjeneste med profitt, så brukes skattepengene feil? Kanskje det å bruke leverandører som har profitt som mål er riktig bruk av skattepengene?

Det er ikke noe mål i seg selv å la private gjøre jobben – målet er å sikre best mulig tjenester til innbyggerne og best mulig bruk av skattepengene. Kan jobben gjøres bedre og billigere av det offentlige, vil ingenting være bedre enn det.

Rettigheter koster, oppfyll dine plikter

Leserinnlegg i Fredrikstad blad 28.August 2017

Tilsvar fra Rødt: Rødt mener fraværsgrensa er ansvarsfraskrivelse

—-
Det har vært en del debatt om fraværsgrensene i videregående skole, hvor noen organisasjoner hevder at det å ha en fraværsgrense er «uheldig» og vil ødelegge for mange elever. Andre hevder at med nye fraværsgrenser har fraværet blitt mindre og flere gjennomfører videregående utdanning.

  • Frafallet i videregående utdanning er et samfunnsproblem.
  • Vårt samfunn får et problem når det er akseptert å ta en dag fri i stedet for å gå på skolen.
  • Som samfunn får vi et problem når vi aksepterer at det er helt greit å ikke gjøre sin plikt, men bare kreve rettigheter.
  • Vår sosialdemokratiske modell har som en implisitt forutsetning for alle rettigheter at du oppfyller dine plikter.

Vår sosialdemokratiske modell har som forutsetning at det er en balanse mellom rettigheter og plikter. Du har for eksempel rett til gratis utdanning, men du plikter å møte opp og bidra til et godt læringsmiljø.

Det vil være en uheldig retning å gå for samfunnet hvis vi må innføre regler og forordninger for de mest opplagte plikter.

Hvis du mister jobben har du rett til trygd og støtte, men du plikter å gjøre ditt for å få ny jobb. Du har rett til gratis helsetjenester og eldreomsorg, men du plikter å betale skatter og avgifter.

Det er en balanse mellom rettigheter og plikter, det er derfor synd at mange elever i videregående skole ikke har forstått dette. Det vil være en uheldig retning å gå for samfunnet hvis vi må innføre regler og forordninger for de mest opplagte plikter.

Derfor mener Høyre at fraværsgrenser er bra, og at de har en oppdragende effekt. Rettigheter koster, oppfyll dine plikter.

Monica Carmen Gåsvatn: Fraværgrensen fungerer – det burde glede Elevorganisasjonen
Brik Arildssønn Blekken: Fraværsgrensen gleder ikke oss, Høyre
Line Henriette Holten Hjemdal: Vi trenger en skole ingen ville skulket – fraværsgrense eller ikke

Skolepolitikk og teknologi

Innspill til Høyres programkomite for stortingsvalget 2017. Sendt programkomiteen 8.April 2016


Hei tillater meg å komme med noen innspill til skolepolitikk

Norge er en del av en global kunnskapsøkonomi, hvor prisen på produkter vi selger i stor grad bestemmes ut i fra den kunnskap vi leverer av merverdi i produktet. I det øyeblikk andre land leverer mer kunnskap i sine produkter, vil ingen handle Norske produkter lenger, og vi blir en turistdestinasjon med frisk natur og ledig plass.

Fremdeles har vi et tidsvindu hvor vi kan satse på skole og utdanning som hjelper oss å sikre det kunnskapsforspranget vi har. Vi må også øke satsningen på fri forskning slik at vi bevarer kunnskapsforspranget innen nye områder i fremtiden.
Vår økonomi er for liten til at vi har råd til å ikke satse på skole og utdanning. Vi trenger en skikkelig satsning på skole og utdanning, vi har ikke råd til å ikke satse!

Vi må få til en lærende skole hvor lærere, skoler og kommuner lærer av hverandre slik at våre skoler blir bedre, vi må få en kultur for læring.
Vi må ta i bruke teknologi som hjelper lærerne i å gjøre jobben, vi må ta i bruk teknologi som sikrer at alle elevene lærer etter sin beste evne. Vi må ta i bruke teknologiske løsninger som er åpne og interoperable basert på åpne internasjonale standarder slik at skolene og lærerne står fritt i å velge de løsninger som de mener er best uavhengig av leverandør og teknisk plattform. Vi må slutte å telle antall datamaskiner i skolen og skifte fokus mot hvordan teknologien kan støtte lærere og elever i de daglige oppgavene som skal løses.

Vi må gi lærere verktøy som gjør at de blir i stand til å gjennomføre sine arbeidsoppgaver. Vi må gi lærere verktøy som hjelper de i den faglige utviklingen som er nødvendig for at de skal gjøre en god jobb. Vi må gi læreren verktøy som sikrer at de fortsatt er faglige autoriteter. Vi må etablere ordninger som sikrer at nyutdannede lærere blir og trives i skolen bla. gjennom mentor og andre støtteordninger. Alle lærere bør belønnes for kompetanse, alle lærere bør belønnes når de arbeider for at kolleger lykkes, alle lærere bør belønnes når digitale læringsressurser og læringsopplegg gjøres tilgjengelig for andre gjennom en åpen lisens som Creative Commons.

Det er behov for en digital strategi i skolen, som sikrer at skolen er forberedt på den tekniske læringsrevolusjonen som kommer. Vi må innse at Norge er et lite land og at vi kan lære av land som har kommet lengre enn oss, og som satser mer på utdanning enn vi gjøre i Norge.

Mvh
Erlend Øverby
Fredrikstad Høyre

Innspill skolepolitikk

I ett møte i Nedre Glomma Høyre hvor Henrik Asheim og Kristin Vinje holdt innlegg og ledet diskusjon om Høyres skolepolitikk og planer for programarbeidet frem mot stortingsvalget 2017, sendte jeg følgende kommentar til de.

Møtet ble holdt i Fredrikstad 25.April 2016, kommentaren ble sendt noen dager senere.


Hei, rakk dessverre ikke å snakke med dere etter møtet i Fredrikstad i går.

Så jeg sender en epost i stedet, og håper det går greit.

Som en observasjon under møtet, er det interessant å se hvor lite prinsipielt det er mulig å diskutere, og hvor lite politikk som ble diskutert 🙂

Jeg hadde en forventning til at vi ville diskutere hvordan vi best kan utvikle en politikk som gjør våre barn bedre forberedt på fremtiden, hva kreves for at de skal lykkes i en global konkurranse? Hvilke ferdigheter og kunnskaper bør våre barn ha for å lykkes, hvilke krav skal vi sette til norsk utdanning for å sikre at våre barn blir forberedt på fremtiden. Hvor det eneste vi vet er at mange av de arbeidsoppgavene vi har i dag mest sannsynlig ikke finnes når de som starter på skolen i dag er ferdig utdannet. Jeg hadde håpet dere ville snakke om hvilken politikk vi i Høyre trenger for å sikre at vi også vil lykkes i fremtiden? Og som sikrer at våre barn er så godt forberedt som mulig på en virkelighet vi i dag ikke kan forestille oss, hvor de må være i et arbeidsmarked i konstant endring i minst 60år. Uten en slik diskusjon vil vi feile og mislykkes!

Jeg har arbeidet med standardisering og utdanning siden 1990 tallet, og kan med sikkerhet si at er det noe Kunnskapsdepartementet _ikke_ er opptatt av så er det Standardisering og kvalitet.
Det eneste området utdanningsmyndighetene (UDIR/KD) har noe om kvalitet er innen yrkesfagene.
Hvis dere da ikke har en egen forståelse av hva som menes med standardisering og kvalitet?

Når det gjelder den sammenligning som ble gjort i utviklingen av leseferdighetsnivåene i de enkelte landene, kan det hende det også er en forskjell i hvordan arbeidet med læreplaner er organisert. I Norge er det slik at de forskjellige kompetansemålene i et fag bestemmes politisk og byråkratisk. Hvor forslag fra fagmiljøene til mål og kompetanser for de forskjellige aldersgruppene overprøves og overstyres av byråkrater og politikere. Det er et stort behov for en opprydding i hvordan læreplaner utvikles, skal vi få hevet nivået på skolene i Norge, må det komme et tydeligere skille mellom rollen til politikerne, byråkratiet og fagmiljøene. Kanskje dette kan være en av mange årsaksforklaringer for hvorfor vi gjør det litt dårligere (og bedre) enn land vi ønsker å sammenligne oss med.
Når jeg snakker med lærere og skoleledere i Norge får jeg også inntrykk av at det er en utfordring at læreres tid er styrt og avtalt ned på timer, slik at skoleledere ikke har mulighet til å etablere fleksible løsninger for bedre undervisning.
Det er et behov for å gi lærere muligheten til å bli lærere igjen, gi lærerne autoriteten tilbake. Vi må bli klarere på at det er en sammenheng mellom plikter og rettigheter, du har rett på utdanning, men da plikter du også å…

Et område som også trenger politikk er bruken av IKT i skole og utdanning. Det er viktig at dere som sentrale politikere har en plan (politikk) for hvilken rolle IKT skal spille i vårt utdanningssystem i fremtiden. Det foregår nå en kjempeutvikling på disse områdene, og det vil være særdeles uheldig om bruk av IKT i skolen overlates helt fritt til leverandører av EdTech løsninger.
Det er _kjempeviktig_ at dere som politikere har kunnskap om hvilken rolle bruk av IKT kan ha, og at dere utvikler en politikk som setter føringen..

F.eks. pågår det nå masse arbeide rundt Learning Analytics, hvor det også utvikles masse standarder for hvordan systemer skal kunne rapporterer inn data og for hvordan personvern skal ivaretas, slik at vi unngår en InBloom[1] skandale i Norge/Europa.
Allerede nå tilbyr Gyldendal en løsning innen matematikk hvor det analyseres hvordan du gjør det på en del oppgaver og basert på dine resultater får du oppgaver som møter ditt mestringsnivå og utvikling. Det som er problematisk her er at alle data sendes til USA for analyse og beregning av hvilken oppgave og progresjon den enkelte elev skal ha. Uten en politikk og en strategi på dette området vil det være fritt frem for leverandørene å kanskje bruke denne informasjonen på andre områder.
Fordelen med Learning Analytics løsninger er at det kan tilbys et «dashboard» hvor læreren kan følge utviklingen til hver enkelt elev, hva de gjør og hvordan de ligger ann i forhold til sin utvikling, eller i forhold til de oppgaver de er blitt tildelt.
Uten en standardisering på dette området, vil arbeidsdagen for lærerne om noen år bli helt umulig. Riktig bruk av teknologi kan gi lærerne bedre verktøy for å følge opp individene, tilpasse opplæringen til den enkelte, og sikre at alle er bedre rustet til å møte en fremtid i endring[2].

Det må være et politisk mål at det blir fri og åpen konkurranse om å levere innhold og læringsressurser til skole og utdanning.
Det må være et politisk mål at lærere og elever kan bruke de plattformer de måtte ønske (IOS, Android, Microsoft, ++).
Det må være et politisk mål at informasjon om hva elever gjør i skolesammenheng _ikke_ blir en handelsvare på samme måte som din bruk av Google, Facebook, Android, IoS nettaviser mm er.

Jeg har også inngående kjennskap til hvilken satsning som foregår i Kina, Sør-Korea, Japan og mange andre land i forhold til bruk av teknologi i utdanning. Hvis vi i Norge ikke gjør et utdanningsløft nå, vil vi om noen år ikke være i stand til å forsvare kostnadene på de produktene vi eksporterer gjennom kompetansen som ligger i produktene, vi vil oppleve at andre land leverer produkter med høyere kompetanse (større merverdi) og vi vil ende opp som en råvare produsent og turistdestinasjon hvor vår levestandard og lønnsnivå bestemmes av de landene som leverer produkter med høyere innebygget kunnskap enn hva vi gjør.

Det er behov for en satsning på mange områder, behovet for en tydelig IKT politikk er opplagt 🙂

Jeg deler gjerne erfaringer og betraktninger om dette, hvis det skulle være ønskelig.
Mine 2 cent.

Mvh
Erlend Øverby
[1] http://blogs.edweek.org/edweek/DigitalEducation/2014/04/inbloom_to_shut_down_amid_growing_data_privacy_concerns.html
[2] https://www.youtube.com/watch?v=QpEFjWbXog0